Krigsradioregisteret

Eremittstasjonene

🇳🇴📻Eremittstasjonene – SIS’ mest krevende kystposter under krigen

🕵️‍♂️ Bakgrunn

Høsten 1941 ønsket SIS å etablere små, isolerte kystbevakningsstasjoner langs norskekysten. Disse stasjonene skulle bemannes av én eller to mann, operere i skjul, og sende meldinger om tysk skipstrafikk direkte til London.

Eric Welsh i SIS kalte konseptet for «hermit stations», og Berit Nøkleby omtaler dem som eremittstasjoner.

I praksis ble dette noen av de mest ekstreme, farefulle og fysisk krevende radiooperasjonene i hele Norge under krigen.

❄️ Hvordan en eremittstasjon fungerte

Stasjonene var plassert i øde terreng – bergskrenter, øyer, daler og fjellhyller – og operatørene skulle klare seg helt alene med:

  • primitivt skjulested (hule, nedlagt geitefjøs, små hytter, jordgammer)

  • ingen fast forbindelse med lokalsamfunn

  • en sender som måtte holdes skjult for tysk peiling

  • minimal proviant

Dette idealet brøt raskt sammen.

Nøkleby beskriver at agentene:

  • levde i konstant uvær, snevær, regn, mørke og storm

  • ofte måtte ligge 24 timer i døgnet i skjul for å observere skip

  • led av sult, kulde, våte klær, skadedyr og manglende hvile

  • manglet opplæring eller fungerende apparat i starten

  • stadig måtte flytte på seg for ikke å bli peilet inn

Flere stasjoner måtte også trekke opp i fjellet når tyskerne nærmet seg.

🧊 Hverdagen: ekstrem isolasjon og totale forhold

Nøklebys tekst beskriver forholdene som nesten umenneskelige. Operatørene:

  • kunne ikke møte lokalfolk av hensyn til sikkerheten

  • våknet ofte «våte, kalde og sultne»

  • gikk måneder uten å barbere seg eller skifte klær

  • overlevde på det de kunne finne, eller på det de fikk smuglet inn

  • lå «som drenger i en hule» og kjempet for å holde senderen i live

Stasjonene opererte midt i vinterstormer med tåke, drivsnø, minusgrader og kontinuerlig fare for tyske patruljer.

🧍‍♂️ Idealet brast – de ble avhengige av lokalbefolkningen

SIS ønsket at eremittstasjonene skulle klare seg helt alene.
Det viste seg å være helt umulig.

Nøkleby viser at alle stasjonene ble totalt avhengige av hjelpere:

  • bønder som bar batterier til lading

  • familier som «baket og stelte»

  • fiskere som skaffet mat og skjul

  • unge gutter som smuglet proviant og våpen

  • folk som varslet om tyske razziaer og vakter

Flere steder ble hele familier involvert. Dette økte både risiko og effektivitet: uten disse hjelperne ville stasjonene rett og slett ikke ha overlevd.

⚠️ Hvor livsfarlig det var

Nøkleby beskriver faren som ekstrem. Årsaker:

  • tyske peilepatruljer langs hele kysten

  • razziaer i distrikt etter distrikt

  • tette nett av tyske vaktbåter

  • konstant fare for at lokalfolk ble arrestert

  • fare for at en sender ble oppdaget etter én feil sending

Flere stasjoner ble:

  • peilet inn

  • stormet eller omringet

  • evakuert under kaotiske forhold (Catalina-fly, MTB, nattevandringer)

  • rammet av arrestasjoner

  • måtte flykte i siste øyeblikk

Noen stasjoner ble forlatt etter ren nød.

👑 Møtet med Kong Haakon – et historisk øyeblikk

Etter syv måneder på Gåsøya i Florø-distriktet, der agentene Atle Svardal og Dagfinn Ulriksen hadde operert med stasjon ERIC, ble de til slutt evakuert til Storbritannia.

De hadde vært:

  • ubarberte i sju måneder

  • uten å skifte klær

  • bodd i et nedlagt geitefjøs

  • frosne, syke og utslitte

Da de kom til London, fikk kongen høre at agentene hadde kommet over. Han ville se dem med én gang, “slik de så ut rett fra felten”.

Slik beskriver Nøkleby møtet:

De trådte frem for sin konge «som to villmenn», med en umiskjennelig duft av hjemlandet.

Kong Haakon så på dem og utbrøt på dansk:

«Fy fæen!»

Det var ikke sinne – men ren medfølelse og sjokk over hva de hadde måtte gjennomgå.

Dette er et av de mest ikoniske øyeblikkene i historien om de norske etterretningsagentene.

🚢 Hva de faktisk oppnådde

Til tross for forholdene klarte eremittstasjonene å levere hundrevis av meldinger om:

  • tysk skipstrafikk

  • destroyere, jagere, kryssere og konvoier

  • skip som «Hipper», «Prinz Eugen», «Lützow»

  • minespærringer

  • luftvernstillinger

  • patruljer

  • værforhold

Flere britiske marineoperasjoner baserte seg helt eller delvis på disse meldingene.

📍 Kjente eremittstasjoner (med kodenavn)

Alle disse er direkte nevnt i Nøklebys tekst:

  • ERIC – Gåsøya v/ Florø

  • ERICA – omliggende område

  • PI – Bergen–Haukeland–Manger

  • CRUSOE – brukt i Florø-området

  • CYGNUS – Alden, ved Florø

  • GAUPE – Stavene–Florø

  • ROSOKA / ROSKA – fjellhylle ved Florø

  • SNOWFLAKE – høyfjellsstasjon

  • RISOR – Indre Sula, Stavanger–Bergen-området

  • BARBRO – Fensfjorden

Dette danner en hel «kjede» av kystagentstasjoner som i praksis stod for den løpende rapporteringen mot den tyske krigsfarten.

📚 Kilder

  • Berit Nøkleby: Pass godt på Tirpitz! – kapitlet om «Eremittstasjoner» gir den første samlede framstillingen, men enkelte detaljer om roller og stasjonsnavn må kontrolleres mot andre kilder.

  • Tony Insall: Secret Alliances. Special Operations and Intelligence in Norway 1940–1945 – grundig gjennomgang av SIS-operasjonene, med særlig vekt på hermit-stasjonene Eric, Cygnus, Delia m.fl., og møtet mellom Kong Haakon, Svardal og Ulriksen. readfrom.net+1

  • Tony Insall: artikkelen «Norwegian Resistance in WWII: Secret Operations and Intelligence Efforts» (Irregular Warfare Initiative) – kort, men konsis oppsummering av hermit-stasjonenes rolle, vilkår og effekt. Irregular Warfare Initiative

  • Tony Insall: «Finding treasure troves: Norwegian and Russian intelligence archives – and Kim Philby» (King’s College London) – beskriver arkivmateriale om hermit-stasjonene og deres betydning for senkingen av tyske skip. King’s College London

  • Bjarne Thorsen: Usynlige soldater – blant annet anekdoten om audiensen hos Kong Haakon. Klikk

  • Lokalhistoriske artikler og prosjekter om ERIC, ERICA og ROSKA i Florø-området (Reidar Brandsberg m.fl.) – detaljer om nøyaktige lokaliteter, hytter og nettverk av hjelpere. Firdaposten+1